Hvor var spøkelsene?

På tirsdag publiserte Glafo noen bilder der det befant seg spøkelser. Her kommer løsningen.

1. Hundehode
2. En bichon frise med ryggen til
3. Et menneskeansikt
4. Hundehode
5. En kvinne

Å lete etter spøkelser i bildene en tar, er faktisk ganske morsomt. En trenger ikke tro på ånder for å gjøre dette, men det er utrolig artig å holde på med. Årsaken til at jeg begynte å lete etter ting i bildene mine, var fordi jeg ble inspirert fra en blogg ved navn Synskepeggy. Dette er en blogg som skriver/skrev mye om åndelige saker og etter å ha kikket på denne bloggen, tenkte jeg at jeg skulle begynne med dette jeg også.

Det som egentlig skjer med oss, er at øynene våre automatisk leter etter ting vi kan gjenkjenne og mønster i ting som vi ser på. Dere aner ikke hvor mange drager og dinosaurer jeg har sett i skyer.

Er du glad i å fotografere, er det bare å gå igang å lete, spøkelsene finnes der. Det er bare å være tålmodig.

Happy Hunting

I National Geographic

Vel, det er vel ikke så veldig mye å skryte av, men for første gang er undertegnede på nettsiden til ovennevnte blad. Det ble ingen seier denne gangen, men jeg depper ikke av den grunn. Det gir meg lyst til å fortsette letingen etter it-motivet. Kanskje finner jeg det aldri, men det hjelper ikke å sette seg ned og si at "Nei, dette kommer jeg aldri å få til".

Jeg likte veldig godt vinnerbildet. Det var rått, men det er et flott stykke arbeid og et bilde som virkelig taler til deg.

Nå får jeg glede meg til neste års besøk i Kolmården, så får jeg se om jeg ikke kan få til et virkelig blinkskudd.

En fotograf og menneskene rundt

Det er ikke enkelt å være fotograf. Det er mange restriksjoner og regler vi må forholde oss til og ikke bare det; folk rundt oss har ofte en litt merkelig tilnærming til oss bak kameraet.

Jeg husker for et par år siden, da min mann og jeg var i Vadstena for å ta bilder av den utrolig vakre solnedgangen. Vi satt oss på en benk ved strandpromendaen med kameraene i fanget og ventet på underet som skulle skje. Forbi oss kommer en kvinne i 60-årene med høyvannsbukser, sort, slitt t-skjorte og kort, grått hår. Mens vi sitter og slapper av, utbryter hun idet hun passerer oss:

NI FÅR INTE TA KORT PÅ MIG!!!!

Min kjære og jeg så ganske forvirret på hverandre og holdt på å bryte ut i latter. Fotografere henne??? Hvor stort ego hadde hun egentlig. Dessverre kunne ikke undertegnede holde seg og utbrøt:

VI FOTAR BARA SNYGGA MÄNNISKOR!

Jeg vet ikke hva hun svarte, da vi bare hørte et høyt fnys samt et snøft. Det er jo litt merkelig. Det finnes 3 typer mennesker. De første bryr seg ikke. De to andre er to motstående poler. Det er mennesker som ikke vil bli tatt bilde av og de skal man respektere og så har man dem som kommer frem til en og spør om vi kan ta bilde av dem. 

Så lenge en bruker deres eget kamera går det jo fint, men skal jeg bruke mitt kamera, må jeg jo ha navn og epost, slik at jeg kan sende bildet til dem, men det ønsker de ikke å oppgi, så da blir det ingen bilder da.

Det finnes også en annen type mennesker. Det er disse som stiller seg opp og kommenterer hva du tar bilder av. Senest for en måned siden opplevde jeg dette.

Hva i alle dager tar du bilder av inni busken der? Er det der noe å ta bilder av? Da sto fruen og forsøkte å fange en blå sommerfugl på et grønt blad, mens det stod en bedreviter av et mannfolk bak henne og lo av fotoforsøkene hennes. Hun rettet seg opp i ryggen og svarte:

"Jeg tar ikke postkortbilder. Hvis det er slike bilder jeg vil ha, kjøper jeg heller et postkort. Jeg dokumenterer heller ingenting. Om det så hadde landet en ufo foran meg, eller Jesus hadde kommet gående, hadde jeg ikke tatt noen bilder". 

"Jammen hva tar du bilder av da?". "Ting som kan gi dypere mening. Bilder blir liggende i pc'en i mange år, før jeg finner ut hva jeg kan bruke dem til". Da pleier det å bli stille etterpå.

Forsøk dette

- og se hva som skjer:

Still deg opp og se oppover et eller annet sted. Stå lenge og se. Etterhvert tar du opp kameraet og ser gjennom det. Jeg kan garantere deg at folk kommer til å stille seg opp og se i den retningen du holder kameraet, men du må rette det oppover. Av og til tar du ned kameraet, for så å holde det opp mot ansiktet igjen. Når folk begynner å spørre hva du fotograferer, kan du svare: "Ser du det ikke?" "Det er der oppe". Etter dette, er det bare å gå sin vei mens du humrer og de som snakket til deg, blir stående og glo opp i luften.

Ha en fin fotodag!