Not forgotten

Er det noe jeg virkelig finner fredfullt, så er det å gå rundt i stillhet på kirkegårder og lese på gravstenene. Under hver gravsten finnes det et menneske med historie. De har lekt i området som barn, de har gått på skolen, de har jobbet, de har elsket, de har fått familie, de har hatt sykdommer og de har dødd. De har hatt familie som har elsket dem og som har vært i dyp sorg over å ha mistet sine kjære.

Hver gang jeg går på disse gravstedene, lager jeg små historier i hodet. Dette kan handle om hvor de bodde, hvilket liv de hadde. Hva de lengtet etter og hva de ellers har drømt om. Jeg har ofte kameraet med på slike vandringer, selv om jeg sjelden tar bilder, da jeg også tar hensyn til personvernet til de døde.

Det er en ting jeg har merket meg, som er forskjell mellom norske og spesielt svenske gravsteder. På de svenske gravstedene og minnelundene ligger det små søte kjærlighetserklæringer og annen fin pynt og den får ligge i fred, mens her i landet stjeles slikt over en lav sko og det er så uendelig trist at folk faller så lavt. De kan umulig ha respekt for sine kjære når de klarer å pynte gravene med stjålet pynt.

Vel, nå er dette en fotoblogg og ikke en personlig blogg, men jeg syntes jeg kunne skrive dette lille hjertesukket på slutten. Over til bildene